Feng-shui: En renessanse

Feng-shui er en teori og en praksis som kineserne begynte å utvikle for rundt 4000 år siden, og som etter hvert lot til å omfatte nesten alle sider ved tilværelsen. Først på slutten av 1960-tallet, omtrent samtidig som hippie-kulturen blomstret opp i USA, ble den introdusert i Vesten. På denne tiden var ”alternative livsstiler” i skuddet, og for folk som jaktet på en ny form for lykke og mening i livet, var det mye å hente fra det gamle Kina. Østens mystikk ble nesten en mote, man tok i bruk akupunktur til å kurere sykdommer med, man praktiserte fysiske øvelser som taiji og qigong, man begynte å sette pris på kinesisk mat, urter og grønn te, man fordypet seg i taoismen, i astrologi og meditasjon, og feng-shui ble i denne perioden mer kjent – eller i hvert fall mer brukt – blant amerikanerne enn blant kineserne.

Bakgrunnen for dette paradokset finner vi i den kinesiske kulturrevolusjonen, som omtrent samtidig, altså fra slutten av 60-tallet, gjorde det strengt forbudt å praktisere feng-shui i det landet hvor kunsten hadde oppstått. Ifølge maoistene var det en føydalistisk lære, bygget på overtro, og helt frem til slutten av 90-tallet (som var den perioden hvor kineserne for alvor kastet seg ut i forretningslivet) kunne ingen mester i feng-shui få registrere seg som selvstendig næringsdrivende i Kina, eller reklamere på lovlig vis for sine tjenester. Som yrke betraktet var feng-shui nesten like uakseptabelt som prostitusjon og hasardspill.

Dermed var det heller ikke lett å lære noe særlig om feng-shui i Kina. Man fikk i hvert fall ikke kjøpt bøker om temaet, og det ble naturligvis ikke undervist i feng-shui på Central Academy of Fine Arts and Design i Beijing, hvor Mai Cheng studerte fra 1977 til 1982. Man måtte ut av Kina, fortrinnsvis til USA, eller muligens til Hongkong, om man ville tilegne seg denne kunsten.
  Men heller ikke før revolusjonen hadde det eksistert noen skoler som underviste i feng-shui. Det vanlige hadde vært at kunnskapen gikk i arv fra far eller mor til sønn eller datter. De fleste som praktiserte denne kunsten, var menn, men i visse perioder, særlig under Song-dynastiet, og fremfor alt i Henan-provinsen, hadde enkelte av de mest kjente mestrene innen feng-shui vært kvinner. Det ble imidlertid sagt at de gikk i mannsklær.

Mai Chengs mormor hadde arbeidet med feng-shui i Henan før revolusjonen, og hun hadde selv lært det fra sin egen mor. Når folk i denne provinsen skulle anlegge en have eller trengte råd med hensyn til hvordan de burde plassere et nytt hus i terrenget, hadde de pleid å kontakte henne. Hun praktiserte en klassisk form for feng-shui, og det var den hun brakte videre til Mai. Den var ikke nødvendigvis identisk med det vi i Vesten forbinder med feng-shui. Hos oss har det jo nesten bare med innredning og arkitektur å gjøre – det er blitt en slags plasseringskunst – mens Mai Chengs mormor betraktet det som noe mye mer omfattende, nær sagt som et komplett verdensbilde. Det betyr ikke at hun var overtroisk eller gammeldags, for hun var en av de første i provinsen som sendte alle sine døtre til universitetet.

På de neste sidene skal vi først se på feng-shui slik denne kunsten utviklet seg i det gamle Kina, og slik den ble praktisert, altså den opprinnelige, klassiske formen for feng-shui. Deretter skal vi se hvordan Mai Cheng har brukt denne kunnskapen i sine malerier.

Først gjorde hun det nærmest ubevisst – det var en måte å sette sammen bilder på, et estetisk verktøy som hun hele tiden hadde for hånden, men uten å tenke på det som feng-shui.

Senere, mye senere, mange år etter at maleriene var ferdige, etter at de hadde vært utstilt, etter at det var blitt solgt, kunne hun støte på dem igjen. De kunne henge i et hjem hvor hun var på besøk. De kunne dukke opp i et tidsskrift hun tilfeldigvis bladde i, på et fotografi i et interiørmagasin eller i en stue som var avbildet i en boligannonse på internett. De kunne dekorere resepsjonen på et advokatkontor eller venteværelset til en lege. Det var egentlig ikke til å unngå (hun har laget bilder i over tredve år, og hatt utstillinger i tyve av dem), men ikke desto mindre var det alltid like overraskende. Som regel var det også hyggelig. Kall det gjensynsglede, kall det hva du vil. Kall det feng-shui.

For selv om bildene var de samme som før, var omgivelsene nye og ukjente. Tingene rundt dem, møblene, lyset, farvene i nærheten – alt dette hadde gjort noe med dem. Malerier kan jo ikke betraktes som løsrevne gjenstander. De hører hjemme i en sammenheng, de påvirker miljøet og vice versa. Det er ikke likegyldig hvor eller hvordan de henger. Om de dekorerer et hjem eller et kontor, får de ikke helt det samme uttrykket som i et sykehus (Mai Cheng har utsmykket Hjertesenteret til Rikshospitalet), på en politistasjon (som hovedkontoret til Politiets sikkerhetstjeneste i Oslo), i en kirke eller en synagoge (hvor Mai Chengs bilder også henger), på et museum (for eksempel Det kinesiske Nasjonalgalleriet i Beijing), eller på veggene i et hvilket som helst kunstgalleri.

Vi skal se nærmere på dette. Før vi gjennomgår fem malerier som belyser hvordan feng-shui brukes i kunsten, skal vi se hvordan Mai Cheng mener at et hus, et interiør eller et kontorlandskap bør være. Eller ikke være. Hensikten er å opprette eller gjenopprette en slags balanse, en harmoni mellom naturen, mennesket og tingene i dets omgivelser, og kunsten er bare ett av flere virkemidler som kan føre til målet.

Forrige side...

Mer om feng-shui...

nyheter |  omtaler |  feng-shui  |  curriculum  |  utsmykninger  |  bok  |  malerier  |  kontakt  |  hjem
news  |  press  |  feng-shui  |  biography  |  commissions  |  book  |  paintings  |  contact |  home